Jeg måtte på sykehus
Eg syklet. Og så skulle eg vise Tiril. Ho er veninnen min i Bolivia. Eg skulle vise henne at eg syklet – uten støttehjul. Men det klarte eg ikkje. Rattet svingte rundt, og så datt eg og slo haka mi.
Eg var i en park og øvde på å sykle uten støttehjul. Først hjalp pappa meg, så litt mamma, og så pappa igjen. Eg var veldig flink og klarte å sykle mange meter uten at noen holdt meg.
Men da eg kom til en bakke, gjekk det for fort. Eg blei redd, og pappa prøvde å ta meg i armen. Men sykkelen fallt på sida, men eg rett fram. Det var ingen sin feil. Det var et uhell.
Det var veldig vondt. Det var veldig mye blod. Først tok pappa meg opp, og sa at eg måtte ligge stille. Så reiste eg til sykehuset sammen med mamma og mammaen til Tiril.
Først kom eg til et sykehus. Dei trudde eg måtte sy. Men eg kom ikkje inn, for han som skulle fikse meg var ikkje klar. For han fiksa noen andre. Eg måtte vente fire timer, men det ville me ikkje.
Da reiste me på et annet sykehus. Der fekk eg hjelp med en gang. Men eg måtte ikkje sy. Eg var litt redd for å sy, men det slapp eg heldigvis. Doktoren tok bare på plaster.
Dagen etter måtte eg skifte plaster. Nå er jeg ganske frisk, men skal til doktoren i morgen og få nytt plaster.
Men eg skal ikke slutte å sykle. Eg skal snart ut å øve igjen, men kanskje eg blir litt redd. Og pappa har lovet at me ikke skal sykle så fort nedoverbakke igjen.
Så uheldig du har vært, Hanna.Heldigvis at du slapp å sy.Godt at det snart går over igjen. Klart at du må sykle mer,det er jo så moro.Nesten alle velter når en skal lære seg å sykle, det gjorde jeg også. Klem fra tante Johanne.
Dessverre så måtte jeg sy likevel, i dag. Jeg måtte sy 8 sting, for såret ville ikke lukke seg skikkelig. Men nå håper jeg snart at jeg er på sykkelen igjen.
Det var dumt at du datt av. Håper det går bra nå. Jeg prøver også å lære meg å sykle uten støttehjul, men klarer det ikke helt ennå. Hilsen Mejken